NHO Service

SV angriper ”unga våre”

30.04.10 | Annet | Ingen kommentarer

Regjeringens angrep på private barnehager kommer ikke akkurat som en bombe. Barnehager er bra
men så fort det er privat er det selvsagt ikke fullt så bra, for å si det forsiktig.

Ingen partier har snakket mer om ”unga våre” enn SV. De har et oppriktig engasjement for barn og det er selvsagt veldig bra. Ingenting er bedre enn det. Barna er fremtiden. Men, dette partiet har også et velkjent og like oppriktig engasjement for å styrke offentlig sektor på bekostning av alt som er privat. Da er det et problem for dem at flertallet av norske barnehager er privatdrevne.

Det er omtrent ingen, bortsett fra SV, som har motforestillinger mot at andre enn det offentlige selv skal kunne drive barnehager. Jeg tror ikke partiets velgere en gang har noe spesielt imot privatdrevne barnehager. Velgerne deres er nemlig mer pragmatiske og liberale enn de ideologiske faneførerne i partiledelsen.

Med forslaget til nytt finansieringssystem for de privatdrevne barnehagene vil SV effektivt strupe de private barnehagene. Forslaget innebærer blant annet at det skal settes betydelige begrensninger på hvor mye eieren av en barnehage kan ta ut i utbytte. Dagens gode barnehagedekning skyldes nettopp at vi har en så stor andel private barnehager. Dersom man river teppet vekk under dem blir barnehagedekningen også deretter.

Ingen av dem som driver private barnehager vil kjenne seg igjen i beskyldninger om at de ”bare driver butikk” og har store utbytter som hovedmål. For øvrig er jeg av den oppfatning at det ikke er noe galt i å drive butikk, tvert i mot, men her virker det som om SV har fått lov til å drive et ideologisk korstog mot private aktører. De som taper er barnefamiliene og de mange tusen dyktige ansatte i private barnehager som gjør noe mer enn å snakke om ”unga våre”.

Hvis SV virkelig setter hensynet til barna først bør de forholde seg til fakta. En fersk undersøkelse viser at foreldre med barn i private barnehager er vesentlig mer fornøyde enn foreldre med barn i kommunale barnehager. I følge professor Tor W. Andreassen ved Handelshøyskolen BI bør det offentlige lære service og ledelseskultur av de private. I sin kommentar til undersøkelsen sier han også at ”det ideelle er en blanding av offentlig og privat hvor man letter kan foreta direkte sammenligninger og påpeke svakheter”. Ja, det ville vært det ideelle på en hel rekke tjenesteområder. Brukerne av tjenestene fortjener at det finnes flere måter å gjøre ting på og at man faktisk har valgmuligheter. SV må lære seg at privat sektor ikke er en trussel, men en forutsetning for målene om full barnehagedekning.

Datalagringsdirektivet svekker tilliten mellom bedrifter og kunder

15.04.10 | Annet | Ingen kommentarer

Debatten om EUs datalagringsdirektiv raser videre. Regjeringens høringsfrist er ute. To av regjeringspartiene er mot direktivet. I opposisjonen er FrP motstandere av direktivet og i Høyre er meningene sterkt delte. Faren for å sette EØS-avtalen i spill trekkes frem som et viktig hensyn blant dem i Høyre som er for direktivet. Juridiske eksperter har i betenkninger avvist at EØS-avtalen står i fare ved et eventuelt norsk veto. Og vi må ikke glemme medlemsland i EU har latt være å innføre direktivet i nasjonal rett.
En side ved debatten som har fått lite oppmerksomhet er hensynet til næringslivet. Det er noen som må gjøre jobben når det offentlige vil samle inn og lagre inn enorme mengder av trafikkdata. Teleoperatørene og leverandører av internettjenester er de som må gjøre jobben dersom direktivet blir implementert i norsk rett. Denne tjenesten som de private selskapene dermed blir pålagt må de også kunne forvente betaling for. Når Telenor, NetCom eller andre skal lagre informasjon om sine kunder, som de ikke trenger for å kunne utføre den avtalte tjeneste, så er det for meg helt opplagt at dette er noe staten må betale for. Så langt er det uklart hvem regjeringen mener bør ta regningen for datalagringen, og praksis varierer i EU-landene.
I næringslivet er tillit selvsagt helt grunnleggende. Bedriftene er avhengige av kundenes tillit. Hele poenget med merkevarer er jo nettopp tillit. Telenor, NetCom og de andre som blir berørt av direktivet har inngått et tillitsforhold til sine kunder – en kontrakt mellom to parter. Med datalagringsdirektivet pålegges tele-og internettselskapene å gi fra seg informasjon om sine kunder til staten. Man slipper altså inn en tredjepart. Jeg synes det er betenkelig at staten på denne måten bidrar til å rokke ved tillitsforholdet mellom kunder og leverandører.
Samfunnet er avhengig av at folk har tiltro til bruk av ny teknologi. Innenfor servicenæringen skjer det mye spennende innovasjon som omfatter ny teknologi. Vi ser det innen renhold, vakt/sikkerhet og ikke minst i helse-og omsorgssektoren. Mange er skeptiske til ny teknologi og ser barer farer der andre ser muligheter til å kunne levere nye og bedre tjenester. Jeg er redd for at dette direktivet kan gjøre folk mer skeptiske til ny teknologi. Hvis det sprer seg en oppfatning om at man aldri er helt privat når man tar i bruk nye muligheter ved IKT – og at alle de spennende mulighetene ved RFID for eksempel, betyr det samme som økt overvåking fra statens side, så tror jeg vi beveger oss i helt feil retning.
Vi trenger næringsvennlig lovgivning som styrker, ikke svekker, tillitsforholdet mellom bedrifter og kunder. Og vi trenger politikk for fornying av offentlig sektor som ser mulighetene som ligger i ny teknologi. Våre bedrifter er klare og ønsker seg en offentlig sektor som etterspør innovasjon i tjenestesektoren.

Noe å lære av svensk ”skattelette til de rike”?

08.04.10 | Annet | Ingen kommentarer

Alt som kan bidra til å skape gode og hvite jobber i den store tjenestektoren er bra, skrev Mona Sahlin, de svenske Sosialdemokratenes partileder i sin bok ”Med mina ord” fra 1996. Dette blir hun nå minnet om i den pågående svenske debatten om skattefradrag for tjenester utført i hjemmet (typisk renhold og barnepass), det såkalte RUT-avdraget og skattefradraget for håndverkstjenester (ROT-avdraget). Debatten er i høyeste grad interessant også for oss. I Sverige går konfliktlinjene på tvers av den tradisjonelle skillelinjen mellom høyre og venstre. Typisk skepsis fra høyresiden mot ”uthulling” i skattesystemet er nå en del av venstreopposisjonens argumentasjon. En mye brukt innvending mot ordningen er at det først og fremst er de som tjener mest som benytter seg av fradraget. Man subsidier en fra før av kjøpesterk og liten del av befolkningen. Mona Sahlin parerte denne innvendingen i sin bok ved å vise til at det samme gjelder for operabesøk. Det faktum at ikke alle har mulighet til å benytte seg av et tilbud er ikke et godt argument for at tilbudet ikke bør eksistere, mente Sosialdemokratenes leder i 1996. Det er vanskelig å være uenig. Men, tall fra Sveriges statistiske sentralbyrå (SCB) viser at det er lite hold i påstanden om subsidiene til dem med tykkest lommebok. Kjøperne av tjenester finnes i alle inntektsgrupper, og den gruppen som i størst grad benytter seg av ordningene er barnefamilier med helt gjennomsnittlig inntekt.
Et hovedpoeng for Sahlin var å bidra til bedre arbeidsforhold gjennom å gjøre et i all hovedsak svart arbeidsmarked for renholdstjenester hvitt. Sosialdemokratenes allianse med det ytterliggående partiet Vänstern foran høstens riksdagsvalg, har antagelig bidratt til Sahlins helomvending i saken. I LO mener man at skattefradrag for håndverkstjenester er bra (ROT-avdrag), men man er skeptiske til fradrag for kjøp av tjenester i hjemmet. Mona Sahlin kommenterte denne inkonsistente holdningen i sin bok: ”Å subsidiere en bygningsarbeider som bygger om kjøkkenet er helt ok. Men å subsidiere en person til å holde kjøkkenet rent er tydeligvis ikke ok”. Noen har hevdet at denne inkonsistensen forteller noe om opposisjonens syn på typiske kvinneyrker.
Saken seiler opp som sentral i valgkampen. Regjeringspartiene viser til at ordningen, som har eksistert siden 2007 (for tjenester i hjemmet) og 2008 (håndverkstjenester), har bidratt til å gjøre tusenvis av jobber hvite. Ordningen har også bidratt til nyetableringer i næringslivet – ikke minst har mange kvinner startet egne bedrifter. Byggenæringen viser til at skattefradraget har sikret 15000 jobber i næringen. For tjenester i hjemmet viser tall fra Almega, søsterorganisasjonene til NHO Service, at det i dag er rundt 11000 registrerte (hvite) jobber i sektoren. Til sammenligning var det bare noen få hundre registrerte arbeidstakere i denne sektoren før skattefradraget ble innført. Regjeringen mener nå at erfaringene er så gode at fradragsordningene bør utvides. Opposisjonen derimot har lovt å fjerne skattefradragene dersom de vinner høstens valg.
De svenske erfaringene er så interessante at vi bør se nøye på dem. Ordningene har i praksis bidratt til å oppgradere verdien av arbeid.
Vår regjering gjør allerede en prisverdig innsats mot svart arbeid og for ordnede arbeidsforhold. Det kommende ID-kortet for renholdere er f.eks et virkemiddel som ifølge arbeidsminister Hanne Bjurstrøm vil gi bedre arbeidsforhold for de ansatte, bedre konkurransevilkår for seriøse renholdsbedrifter. I tillegg blir det enklere for innkjøpere å sjekke om bedriften de kjøper renhold fra er en seriøs bedrift. NHO Service har hele tiden vært en pådriver for innføring av et slikt ID-kort. Men, vi bør ikke stoppe der. De svenske erfaringene er så interessante at de fortjener oppmerksomhet.
Hva om vi gjorde noe tilsvarende i Norge? Våre beregninger viser at en tilsvarende ordning som den svenske, for renholdstjenester alene, ville gitt staten over 300 millioner i økte skatteinntekter som en følge av at svart arbeid blir hvitt. Vi har forutsatt et lavere fradrag enn i Sverige og at omfanget av renholdstjenester i hjemmene er omtrent halvparten av det svenske.
Hvis skatteincentiver kan bidra til bedre arbeidsplasser i sektorer hvor vi vet at svart arbeid er utbredt, praktisk hjelp i hjemmet til folk som trenger det, entreprenørskap og ikke minst skatteinntekter, så er dette ordninger som burde være gjenstand for debatt også på vår side av kjølen