Datalagringsdirektivet svekker tilliten mellom bedrifter og kunder
15.04.10 | Annet | Ingen kommentarer
Debatten om EUs datalagringsdirektiv raser videre. Regjeringens høringsfrist er ute. To av regjeringspartiene er mot direktivet. I opposisjonen er FrP motstandere av direktivet og i Høyre er meningene sterkt delte. Faren for å sette EØS-avtalen i spill trekkes frem som et viktig hensyn blant dem i Høyre som er for direktivet. Juridiske eksperter har i betenkninger avvist at EØS-avtalen står i fare ved et eventuelt norsk veto. Og vi må ikke glemme medlemsland i EU har latt være å innføre direktivet i nasjonal rett.
En side ved debatten som har fått lite oppmerksomhet er hensynet til næringslivet. Det er noen som må gjøre jobben når det offentlige vil samle inn og lagre inn enorme mengder av trafikkdata. Teleoperatørene og leverandører av internettjenester er de som må gjøre jobben dersom direktivet blir implementert i norsk rett. Denne tjenesten som de private selskapene dermed blir pålagt må de også kunne forvente betaling for. Når Telenor, NetCom eller andre skal lagre informasjon om sine kunder, som de ikke trenger for å kunne utføre den avtalte tjeneste, så er det for meg helt opplagt at dette er noe staten må betale for. Så langt er det uklart hvem regjeringen mener bør ta regningen for datalagringen, og praksis varierer i EU-landene.
I næringslivet er tillit selvsagt helt grunnleggende. Bedriftene er avhengige av kundenes tillit. Hele poenget med merkevarer er jo nettopp tillit. Telenor, NetCom og de andre som blir berørt av direktivet har inngått et tillitsforhold til sine kunder – en kontrakt mellom to parter. Med datalagringsdirektivet pålegges tele-og internettselskapene å gi fra seg informasjon om sine kunder til staten. Man slipper altså inn en tredjepart. Jeg synes det er betenkelig at staten på denne måten bidrar til å rokke ved tillitsforholdet mellom kunder og leverandører.
Samfunnet er avhengig av at folk har tiltro til bruk av ny teknologi. Innenfor servicenæringen skjer det mye spennende innovasjon som omfatter ny teknologi. Vi ser det innen renhold, vakt/sikkerhet og ikke minst i helse-og omsorgssektoren. Mange er skeptiske til ny teknologi og ser barer farer der andre ser muligheter til å kunne levere nye og bedre tjenester. Jeg er redd for at dette direktivet kan gjøre folk mer skeptiske til ny teknologi. Hvis det sprer seg en oppfatning om at man aldri er helt privat når man tar i bruk nye muligheter ved IKT – og at alle de spennende mulighetene ved RFID for eksempel, betyr det samme som økt overvåking fra statens side, så tror jeg vi beveger oss i helt feil retning.
Vi trenger næringsvennlig lovgivning som styrker, ikke svekker, tillitsforholdet mellom bedrifter og kunder. Og vi trenger politikk for fornying av offentlig sektor som ser mulighetene som ligger i ny teknologi. Våre bedrifter er klare og ønsker seg en offentlig sektor som etterspør innovasjon i tjenestesektoren.
